Art critic Kjetil Røed was assigned to write a work of fiction based on Lars Cuzner’s now finished project Recurring Individual Conversation at UKS. The book will act as the only documentation of a process that was said to not include any documentation.

Coming Fall 2012

Excerpt from the book Conversational ghosts (norwegian)

Dagboksnotat 2, 28.10, 2009
Var ute på byen en tur i dag – først Sosialen deretter Bonanza. Sverre ville absolutt stikke en tur på Mono, som vanlig, og det ble selvfølgelig stengetid før vi fikk tenkt oss om. Traff en kunstner jeg ble stående og snakke med den siste timen – interessante prosjekter, men litt scary saker, siden hans hovedinteresse var å iscenesette ubehag, eller traumer. Hvorfor skal man det? Jeg fikk ikke helt tak på hva kjernen i tankene hans var, men de hadde et skinn av noe terapeutisk ved seg, uten at det var klart hvem terapien var rettet mot. Var det ham selv eller var det betrakteren av verket? Å gni ut funksjonsauraen rundt terapi er interessante – det var jo dette hele anti-psykiatrien på 60-tallet dreide seg rundt. Men dette var som et knippe syke variasjoner over Eternal sunshine of a spotless mind. Jeg var veldig usikker på om det var sunt for noen av de involverte.
Etter stengetid samlet det seg en gjeng av fulle sjeler på jakt etter mer moro og mer fest på utsiden av Mono (som vanlig, det også). Sverre forsvant (med en dame?), og jeg havnet i en taxi med psykodrama-kunstneren. Nachspielet var nesten på Furuseth, på en hybel med ymse kunstfolk. Etter et par timer kom vi igjen inn på kunstprosjektene hans igjen – vi satt inne på kjøkkenet på med en flaske whisky. Plutselig begynte han å gråte. Ikke bare smågråte, men hulke, i lange drag. Noe inngrodd og glemt (?) skulle frem.
Det gjør alltid inntrykk på meg når folk begynner å grine på denne ukontrollerte måten; noen hengir seg til en og man må bare trøste og høre når et annet menneske bryter ned foran deg, og selv om du ikke kjenner han, skrives det en kontrakt mellom dere. En kontrakt med generelle regler om empati og evne til å lytte, men også med detaljer som bare skrives der og da, for dere. En mikrokontrakt.
Han hadde bodd i Canada, sa han, og hadde hatt problemer med både dop og alkohol. Han hadde aldri likt seg der, og det var nok noe av grunnen til at han tydde til rus. På et punkt hadde de bosatt seg i en liten landsby nord i Canada. Foreldrene så de lite til og hele stedet var ganske usunt, skjønte jeg. Det var mye kriminalitet og tonen var aggressiv og hard – skulle man vinne en jente måtte man spille ut de verste stereotypiene om den kjipe, mannssjåvinistiske, mannen. Var man soft mistet man respekt og ble ekskludert.
– Men en natt gikk det for langt. Det var meg, broren min og to jenter. Vi var alle høye og ingen hadde helt kontroll over situasjonen. Vi blacka ut et øyeblikk og da jeg kom til meg selv lå vi begge over hver vår jente. Dopet gjorde meg kald. De ropte at de ikke ville, men vi bare fortsatte. Da broren min slo for å få klagingen til å stoppe, gjorde jeg det samme.
– Plutselig ble det stille. Vi hadde enten slått for hardt, eller kanskje de hadde svimt av …. Uansett hadde vi gått for langt og vi pakket sammen sakene våre og stakk avgårde den natta. Fra landsbyen, fra hele landet, og dro til Sverige igjen. Kort tid etter dro jeg til Norge som kunstner, sa han.
– Det var ikke meningen, men du er faktisk den første jeg har fortalt det her til etter jeg kom til Norge, sa han.
Mannen kunne ikke slutte og gråte. Jeg visste ikke hva jeg skulle si – selv om han hadde det vondt var det kanskje andre som hadde det verre som resultat av det han hadde gjort.